Artikler

Islykkelandet

Noen steder står som en drøm. Kart, rykter og små gløtt inn bare forsterker suget. Med sitt rå landskap, sjø, vatn, elver, fisk, vilt og store sjanser for aleneliv, har områdene mellom Straumfjorden, Balkjosen og E6 i Steigen i Nordland vært et slikt drømmeland lenge. Drømmen sa aldri at møtet skulle bli på skøyter. Men når landet spiller så til de grader opp til isdans, måtte det bli det.

Straumfjorden, sammen med Straumfjordvatnet, skjærer nesten av Steigens fastlandsdel. Turens første etappe går til fots langs Straumfjorden. Gode turbrodder er en stor fordel i barfrostlandet. Svellende vann gjør det ellers vanskelig langs stranda. Etter 2 km møter vi isen på Straumfjordvatnet. Ferden innover går i dobbelt- og enkeltdans.


Innerst i Straumfjordvatnet hilser en flokk orrfugler oss velkommen. Fossene står som frosne statuer og gir ikke en lyd, absolutt stillhet. Havørna følger trofast.


Fra Straumfjordvatnet går en gammel ferdselsvei over Storvasseidet til Storvatnet. Forventningen sitrer når vi nærmer oss toppen og får utsyn over vatnet, men går raskt over i stor skuffelse. «F..., det er jo ikke is på vatnet!». Men et ekstra blikk gir svaret: Isen ligger der oljeblank - som en iphone om du vil. Storvatnet er 10 km langt og innbyr til lange, taktfaste skøytetak. Med noen avstikkere i sidearmene kan turen forlenges til det dobbelte. Havørna sirkler over oss også her. Under oss aner vi av og til bunnen, andre ganger bare et stort svart ingenting. Luftboblene tegner forunderlige mønster. Landet ligger gjennomfrossent og glitrende rundt oss. Alt vann står stille i is - majestetisk, men trøblete når kaffekjelen settes over. Ikke en dråpe flytende vann. Øksa må hugge isbiter. Med overflod av tørrfuru, tar det likevel ikke lang tid før lukten av bål og kaffe trekker inn i frosne neser. Innerst i Storvatnet må vi opp 300 meter. I dette ødelandet ser vi tydelige spor etter gårdsdrift. Tankene går til et annet liv. Tomas Pedersen Gongo ryddet land her rundt 1870. De var driftige folk med 300 rein i tillegg til jordbruket. Etter kort tid hadde de stordrift her inne i ødemarka langt fra datidens hovedveg - havet, men enda lenger fra vår islykke. Livet tok hardt i familien på fem. Tre år gammel ramlet datteren i ildstedet og døde, noen år etter skjøt eldste bror den yngste med et vådeskudd fra munnladningsgeværet til faren. Ikke lenge etter tok storebror sitt eget liv. Far sjøl, Tomas, levde et langt liv, men endte sine dager gjennom Storvassisen, 82 år gammel.


Med langrennssko og brodder går turen fra deres tufter lett. Vår eneste bekymring er om det er is eller snø på Forsanvatnet som ligger 250 m høyre enn de andre vatna. Isen viser seg i samme prakt som Storvassisen. Vi tar hele runden rundt på is som speiler fjellene omkring, Hamarøyskaftet og fjerne Lofot-fjell. Ned til Forsan og veien får vi brukt det siste dagslyset. I Forsan venter sykkelen som tar oss tilbake til bilen. Det siste sollyset renner ut. Stjernene og nordlyset overtar. Leve den norske vinteren! Drømmen lever i alle fall videre. Kanskje gir årets vinter en ny mulighet.

Turfakta:
Atkomst: Bil til Straumfjorden i Steigen. Buss er også en mulighet, men da med overnatting. Vi var utstyrt for dagstur i vinterfjellet, skøytestaver, skøytebindinger/sko, ispigger, tau, øks, liten sovepose og sykkel. I tillegg hadde vi gode turbrodder til etappene på land. Turen slik vi gikk den, var 47 km/8 timer (30 km på skøyter, 9,5 km på føttene og 7 km sykling).