Artikler

Historien startet med to føtter

Å kunne gå på to, var starten. Vi klatret ned fra trærne på fire og gikk ut på savannene på to føtter. Det var det som for 4-6 mill år siden skilte vår sti fra apenes lianer. Flere millioner år før vi lærte å lage redskaper og enda lenger før vår art Homo Sapiens så dagens lys for ca 200.000 år siden, begynte vi altså å gå på to. Å gå på to var det første steget mot det vi er som art i dag.

Våre følelser, evne til å huske, planlegge, knytte tette sosiale bånd, kreativitet og vår mulighet til å uttrykke oss med ord og toner, er kanskje det vi vil trekke fram når vi beskriver oss som art, forskjellig fra de andre. Det mange av oss trolig ikke vet eller tenker over, er at det var vår evne til å gå på to, som reint kroppslig la grunnlaget for mye av dette.

Å gå på to bein er energieffektivt. Vi sparer så mye som 35 % av den energien vi ellers ville brukt på å bevege oss, om vi skulle fortsatt på alle fire. Energioverskuddet det ga, gjorde at de sære formødrene og fedrene våre som hadde litt større hjerne enn de andre, kunne overleve bedre og få flere barn. På den måten har vi sakte men sikkert fått den hjernen vi har nå. Dagens menneskehjerne på en voksen person bruker mellom 20 og 25 % av all energien i kroppen, en luksus evolusjonen ikke hadde unnet oss om vi hadde fortsatt å bevege oss rundt på alle fire. Noe annet er at vi kanskje også ville ha ristet denne luksushjernen vår i filler, om vi hadde fortsatt å bykse rundt som våre apeforeldre.

Overgangen til å gå på to stilte kroppen vår på nye prøver. Skjelett, muskler, sener, balanseorgan og nervebaner måtte endre funksjon og karakter. Ledd måtte strekkes og støttemuskulatur og balanse fintrimmes. Likefullt var kanskje den største utfordringen at hoftene skulle fungere godt både til gange på to og til å føde unger. Unger er som kjent en forutsetning for artens overlevelse. Kompromisset ble at vi fødte unger som var mindre enn før, men som krevde mer stell. Det ble nødvendig med bedre planlegging og tettere sosiale og familiære bånd for å sikre en god oppvekst når de små kom ut fra mors trygge krukke.

En oppreist kropp endrer formen og funksjonen på bryst, lunger og strupe. Mulighetene til å variere lyder, toner og volum ble større og det ble lettere å bevege seg og snakke samtidig. Tofotsgangen ga oss med andre ord muligheten både til våre varierte og nyanserte språk, uttrykksformer og sang. Det skulle tatt seg ut om vi hadde fortsatt med hyling, snøfting og grynting. Tvilsomt er det vel også om vi da som samfunn hadde kommet dit vi er i dag.

Med to føtter til gange, hadde vi to hender som ikke helt visste hva de skulle gjøre. De måtte finne nye veier og oppgaver. Mutasjoner i hendene som før ville gjort at vi mistet grepet om tilværelsen, ble nå våre fortrinn. De kunne sakte men sikkert utvikle seg til fantastiske redskaper for å undersøke, lage, konstruere, ødelegge og utføre avanserte, finstemte bevegelser. Sammen med den stadig voksende hjernen ga det muligheter de firbeinte bare kan drømme om.

På et tidspunkt la denne utviklingen store deler av Jorden for våre føtter. Vi vandret ut fra Afrika og tok alle de andre kontinentene i bruk. Denne fotturen har hatt enorm betydning for både menneskeheten, Jorda og alle våre levende medskapninger. Uten to føtter, hjernen, de frigitte hendene, familiebåndene og utforskertrangen, hadde det ikke vært mulig.

Så uansett hva dere måtte tro på, så kom to føtter først - deretter kom ordet. Ordet vil jeg bruke til å gi økt innsikt i gåingens mer eller mindre forunderlige stier i kommende artikler. Føttene får dere ta godt vare på sjøl. Det er de som bærer ansvaret for vår felles historie!