Artikler

Det er makt i de foldede føtter

Alle mennesker som har kunnet gå, har gått til alle tider. Fra vi som små tar de første prøvende skritt, har det å gå vært en like naturlig del av livet som det å puste. Gjennom hele menneskets historie, har føttene båret oss rundt i større eller mindre landskap. Det har vært nødvendig for å holde sammen, skaffe mat, ly, varme, partnere og ressurser vi ellers har trengt som individer og art.

Hos alle flokkdyr er rang og orden en måte å organisere gruppa på. Det får de merkeligste utslag. Hos reinen avgjør geviret hvor populær bukken er hos simlene. Hos ulven markerer lederhannen sin makt med å tisse høyest på markeringsplassene. Og hva var vel mere naturlig for oss vandrende og skapende mennesker, enn å markere makt og posisjon med måten vi beveger oss på?

Når alle må gå, blir det å ikke gå, lagt merke til. Kanskje blir det ekstra sterkt når andre må være våre føtter. I kulturer verden over, har ledere siden historiens begynnelse, blitt båret rundt av sine undersåtter. (Skjønt undersåtter betyr noen som sitter under, men det får gå..). Faraoene i det gamle Egypt hadde overdådige bærestoler som neppe var begrunnet i funksjon, men de markerte deres guddommelighet i all sin prakt. De ble virkelig båret på gullstoler.

De romerske viaduktene ble i all hovedsak brukt for gange og de konsentrerte transporten. Trafikken av gående var stor i datidens målestokk. Her kunne overklassen markere sin posisjon med å bli båret, komme ridende eller kjørende. Allmuen måtte vike. Det måtte føles godt.

Gjennom middelalderen ble klasseskillene langs veiene tydelige for flere. Det ble stadig flere veier. Aristokratiet i Europa vokste. De ridende korstogene startet i 1095 og ridderne ble flere og fikk en stadig mer markert posisjon. Ridderne var synlige der folket var. De red rundt på sine glinsende hester i utilnærmelige rustninger på datidens gjørmete veier. De kunne se ned på folket fra sin opphøyde sal. De kunne sprute skit fra dundrende hover over allmuen. Hesten hjalp vel også litt til ved å spre sine ekskrementer undervegs.

Et for oss mer eksotisk eksempel, var bindingen av føttene til kinesiske overklassejenter. Føttene ble surret stramt så de ikke skulle vokse. Små ubrukelige føtter ble sett på som fint og erotisk. Behandlingen startet i 2 – 3 årsalderen og gjorde det nærmest umulig å gå. Denne smertefulle skikken startet i det tiende århundre og varte helt fram til starten av 1900-tallet.

På den andre siden har skikkelser som ønsket å bryte ned maktmønstra, brukt det å gå som virkemiddel. Jesus er kanskje det mest kjente eksemplet for oss. Blant de mange eksemplene er også Frans av Asissi og vår hjemlige Hans Nilsen Hauge. Hauge gjorde i 1803 – 04 en reise på 650 mil, som han for det meste tilbakela til fots. Vi kan likevel vanskelig si at dette er noe som har preget de kristnes framferd. Kristne misjonærer lot seg bære rundt på misjonsmarkene for å markere sin opphøyde tro langt inn på det forrige århundret.

Men det skjer noe rart på 1600-tallet. Da er det fortsatt slik at «alle» må gå i sitt daglige virke. Likevel begynner den ypperste overklassen å gå for forlystelsens skyld og viser det åpenlyst. Dette forsterkes gjennom Rousseus og andre filosofers naturdyrkelse på 1700-tallet, og forsterkes ytterligere gjennom romantikkens idealer. Det ble fint å gå uten mål og mening. Landskapet skulle betraktes og opplevelsessansene slås på for fullt. En ny gå-tradisjon ble født. Makta foldet sine føtter ut og vandret formålsløst.