Artikler

Er færre skritt et framskritt?

Blått til lyst

Foto: Bjørn Godal

Vi er et turelskende folk. Vi går på tur og ønsker å gå mer på tur. Når vi kan vandre formålsløst rundt, er det å gå noe av det mest lystbetonte vi gjør. Både i antall og tidsbruk øker slike turer jevnt og trutt. Har vi derimot et formål – at vi skal noe, så har vi vanskelig for å ta føttene fatt. Skal vi til jobb, skole, butikk, besøk, trening, osv., så tar vi helst bilen selv om distansen er kort. Halvparten av alle reiser under 1 km i Norge tas med bil og dette øker stadig (tall fra 2013).

Det synes jeg er rart. Det at vi vil gå når vi ikke skal noe, samtidig som vi ikke vil gå når vi skal noe.

Jeg har et par helt andre eksempler på noe rart: I deler av Kambodsja er det vanlig å spise edderkopper. De blir fanget, kokt og solgt og de utgjør en stor del av matinntaket. Noen steder på Filippinene spiser de halvrugede, befruktede hønseegg. Da har kyllingen utviklet fjær, føtter, øyeepler og blodårer. Huden er gjennomsiktig. De færreste i Norge ville spist disse rettene uten å brekke seg.

Hadde vi vokst opp i de riktige områdene i Kambodsja og Filippinene, ville vi spist disse rettene med den største selvfølgelighet og kanskje spydd med tanken på å spise norske delikatesser som rakfisk og ribbe. Dette har ingen ting med næringsinnhold eller spiselighet å gjøre. Vi tåler akkurat like godt som dem å spise både edderkopper og kyllinger i egg. Det handler om hva vi har lært å like. Mat er bare et eksempel på hvordan det vi synes er godt, styres av det vi har lært. Forholdet til det å gå er et annet.

Hos oss har ett av de store utviklingsmålene vært å gjøre hverdagen mindre fysisk krevende. Dette har pågått i flere hundre år og er rotfestet i hele vårt tankesett. Når hester og okser overtok tungt jord- og transportarbeid, var det et stort framskritt. Når dampmaskinene, forbrenningsmotorene og elektrisiteten kom, revolusjonerte det hverdagen vår. Etter det har det gått slag i slag med nyvinninger som har hjulpet oss mot en slitefri hverdag. Vi har i stor grad lyktes. Mye av det som slet ut menneskekroppen, gjøres nå av maskiner og duppedingser. Vi har lært at færre skritt i hverdagen er jevngodt med framskrittet. Stadig kommer nye heiser, rulletrapper, ståhjulinger, fjernkontroller og gressklipperroboter som reduserer antallet skritt vi må ta. Det er en sterk poding på at dette er godt. Den er så sterk at lar du bilen stå som voksen, lurer naboene fort på om du har mistet lappen.

Parallelt med utviklingen mot en mindre fysisk krevende hverdag, har det å gå fått en stadig sterkere posisjon som middel for helsebot, avkobling og rekreasjon. I starten var det «eliten» som hadde tid og krefter til overs, etter hvert har stadig flere av oss hengt oss på. Fokuset på sammenhengen mellom helse og aktivitet har satt ytterligere fart i gåingen. En gåing som er frikoblet fra dagens gjøremål.

Vi er altså rare, men det er ikke så rart. Kultur setter spor i oss. I hverdagen har effektivitet og fysisk lite krevende løsninger i nået, vært jevngodt med framskrittet. Fritiden har blitt etablert som en motsats. Det å gå, har vandret fra det å være en nyttig forflytningsform, til det å være en måte å koble av på.

Det er ingen stengsler i veien for å gå når vi skal noe. Den veien står åpen. Ofte er det vel så effektivt, og vi liker å gå. Så hvorfor ikke ta et skritt tilbake, glemme framskrittet og gå litt mer i hverdagen? Det er mulig det er lettere enn å prøve seg på en edderkopp fra Kambodsja eller en kylling i egg fra Filipinene. Overgangen fra det å gå formålsløst, til det å gå dit du skal, er ikke stor. Uansett er det verdt å utfordre sine lærte stengsler en gang i blant!